Writings

GLØD
strukturer i metall

Livsveven
Ikke før veven har stilnet
og skyttelen sluttet å gå
vil Gud trekke teppet til side
og la oss riktig forstå
At også de mørke tråder
så vel som de lyse bånd
var helt nødvendig for mønstret
i Mesterens mektige hånd

I norrøn mytologi var livet skjebnebestemt og Nornene var en type gudinne som bestemte denne for menneskene og æsene. Deres jobb var å spinne, måle og klippe livstråder (skjebnetråder) for menneskene. Nornene Urd og Verdande ga folk lykkelige skjebner, mens den yngste av dem, Skuld, kunne krumme skjebnetrådene de to andre hadde spunnet, til et mer tragisk endelikt. Det var også Skuld som bestemte hvor lang tråden skulle være – og dermed også livets lengde.

Også kristendommen bruker veven som metafor for livet. De ulike trådene i «livets vev» symboliserer de mange hendelsene gjennom livet fra fødsel til død. Livets vev inneholder spor av alt vi har brukt livet vårt til, fint vevde mønstre, svarte felter og hull, både gull og tråder av simplere metall. Når vevnaden klippes ned er den ferdig. I alles vever vil det være både svart og gull, sorger, gleder og vanskeligheter vevd inn.

Gjertrud Hals strukturer i metall kan assosieres med livsveven- en struktur av glitrende tråder som binder sammen, men også hull og små gjenstander som kan symbolisere gode og dårlige enkelthendelser i livet.

Verkene er laget av kobbertråder fra skraphandleren, restmateriale og avfall fra industrien, strikket og strekt i rammer med elementer som ringene fra øl-bokser, gardinringer i messing og kobber som er hamret til ulike former, små metallelementer som er stjerner, kors eller bokstaver. Alt er materialer som er delvis verdiløse, men som i veven blir glitrende små juveler, som reflekteres av lyset og blir glødende. Assosiasjonen til livsveven skaper også en refleksjon om objektenes livsløp. Kunstneren skaper nytt liv av det verdiløse, av avfall som gjerne utgjør et stort samfunnsproblem. Men i denne delen av sin
livsvev blir avfallet noe vakkert vi som betraktere kan veve våre egne tanker, følelser og drømmer inn i.

For sirkler, kors, stjerner og kvadrater er grunnleggende former hos menneskene uansett hvilken kultur vi tilhører. Det er former som går igjen helt fra førhistorisk tid i skrifter og runer knyttet til ritualer og magi. Runene kunne være både skrifttegn og magiske symboler. Hvert tegn sto for en «bokstav» slik at de kunne settes sammen og forme et ord.
Runene var også magiske symbol, og hvert runetegn hadde et eget navn og en egen symbolsk betydning. Formene finner vi også i folkekunsten og som kristne symboler. Slik gjenkjennes og reflekteres noe grunnleggende i oss når vi går i nærkontakt med verkene.

Fiberkunst er verk laget av naturlige eller syntetisk materiale og komponenter der fokuset er materialiteten, håndverket og det estetiske framfor nytteverdien av objektet. Fiberkunst ble definert på kunstscenen i etterkrigstiden der flere håndverkere begynte å bearbeide fibre til kunstverk og ikke bruksgjenstander. Den fikk sitt gjennombrudd som retning på 1960- og 70-tallet da fiberstrukturer ble skapt gjennom mange ulike teknikker til to- og tredimensjonale former. Den feministiske bevegelsen var viktig for utbredelsen av fiberkunstnen, da den tradisjonelle oppfatningen av tekstilkunst var knyttet til kvinnelig håndverksutøvelse, og gjerne i et mer snevert nasjonalt perspektiv.

Siden 1980-tallet har fiberkunsten blitt påvirket av postmodernistiske ideer. Dette har skapt et fokus på å skape arbeid som konfrontert kulturelle spørsmål knyttet til kvinners arbeid, sosiale status og praksis, så vel som en bred utforskning av ulike materialer i utviklingen av verkene.

Gjertrud Hals er en del av denne tradisjonen gjennom sin bakgrunn i den tradisjonelle veven. Hennes tidlige verk er to-dimensjonale vevarbeider, der motivkretsene berører så vel eget liv som kvinners liv i en brytningstid. Etter hvert eksperimenterer hun med symaskinen snarere enn veven, og skaper bilder av stoff og tråd. Utover 80-tallet ble hennes kunstneriske praksis berørt av nye impulser og materialer. Et omslag i kunstnerkapet kom som følge av utforskningen av papir som materiale gjennom viderestudier ved avdeling for skulptur ved Kunstakademiet i Trondheim.

Nyorienteringen åpner for bruk av andre materialer i objektene og det todimensjonale forlates til fordel for tre-dimensjonale objekter i papir og fibre som bomull og lin. Serien Lava fra 1987 med store krukker støpt i papirfibre har et abstrakt, skulpturelt formspråk langt fra renningsveven. Lava skapte da også bølger i den norske kunstverden, da Akademiets årsutstilling valgte å ikke definere objektene som skulptur, men kunsthåndverk. Saken utløste diskusjoner i kunstmiljøet, og får stå som eksempel på at den norske kunstscenen ikke helt tok inn over seg den internasjonale utviklingen innen tekstil- og fiberkunsten. Gjertrud Hals søkte utover de norske grensene med sine verk, og fikk oppreisning gjennom førsteprisen Lava brakte henne i den anerkjente Metro-Arts International Art Competition i New York samme året. I årene etter dette er kunstneren godt etablert og anerkjent på den internasjonale kunstscenen med sine fiberkunst-prosjekter.

Gjennom årene har Gjertrud Hals arbeidet i både to- og tredimensjonale former med stadig utforskning av nye materialer og teknikker. I utstillingen Glød hentes strikkingen fram med kobbertråden og små samlede «waste-objekter» som elementer til to-dimensjonale strukturer. Det største verket Rekviem består av mange mindre firkanter, som danner et stort to-dimensjonalt objekt. De mindre panelene er enten skapt i ett stykke eller mindre sammenføyde stykker.

Av en eller annen grunn gir Gjertrud Hals sine verk meg en assosiasjon til Louise Bourgeois og hennes fiberkunst. Bourgeois arbeidet i mange sjangre, etter hvert mest kjent for sine store skulpturelle verk innenfor Confession art-retningen. Men flere av hennes fiberkunstverk tar utgangspunkt i tradisjonelle teknikker som hekling, veving og søm. Nå er det sagt om Bourgeois kunst at tolkningen av hennes verk best kan forklares med biografisk innsikt i hennes liv. Som Bourgeois vever også Gjertrud Hals inn personlige inntrykk og egne historier inn i verkene. Men til skilnad fra Bourgeois er Hals sine verk åpne, åpne for oss som betraktere til å utdype vårt eget indre i møtet hennes kunst. De personlige elementene fra kunstneren blir bare én historie å fortelle, vi får føye til vår egen. Således reflekteres ikke bare lyset i de glødende materialene, men også våre egne betraktninger i møte med Gjertrud Hals sin kunst.

Hilde Stenmark Kvennes
Formidlingsleder Romsdalsmuseet og kunsthistoriker

About the Author